Det er som å komme hjem når hendene arbeider i veven. Bevegelsene sitter i kroppen, alt faller på plass. Arbeidet med trådene får min verden til å henge sammen, slik renning og innslag henger sammen. Fargen på renningen danner en klang av grunntoner, den jevne avstanden mellom trådene setter takten for innslagenes rytme og melodi. Og tiden det tar å veve er en selvfølgelig del av helheten. (Anne Stabell).

Å veve med det hun finner: Anne Stabell startet på prosjektet «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem», allerede i 2016. Januar 2022 viste kunstforeningen en utstilling ved samme navn, der dette februar-bildet ble innkjøpt. Kunstverket var en del av serien «Herbarium Tinctorum» (farget herbarium), bestående av flere mindre, innrammede vevstykker (transparenter) laget med plantefarger Stabell hadde sanket på turer i norsk og tysk landskap. Garnet i hvert av bildene var farget med en bestemt plantesort, og informasjon om disse, samt navn på funnsted (med GPS-koordinater)- og dato, ble festet på bildenes bakside. Nysgjerrig på hvilken

plante som gir fargen i dette bildet? Og hvor kunstneren fant den? Svaret: Plante: Røsslyng (calluna vulgaris). Sted: Borderlumer Heide, Nordfriesland, Tyskland. Dato: 19. juli 2020. (I tillegg finnes det en merknad om prosessen: lagvis og silt suppe, alunbeis og jernvitrol).

Waldeinsamkeit: Renning og innslag består av subtile variasjoner, klang, rytme og håndverksmessig presisjon. Men kunstverket handler ikke bare om form og teknikk, men også om skogsmotivets bakgrunn i romantikken og det tyske begrepet Waldeinsamkeit, «følelsen man kan få når man er alene i skogen og opplever seg i ett med den». Kanskje står du i skogen og mediterer foran månen der den stiger opp på nattehimmelen bak slanke bjørkestammer? Eller er det soloppgangen? No. 2021-109 kan også være noe annet, samtidig; et reiseminne, en pasjon for farger, tråder, reiser, steder, landskap og vekster.

Uansett hva; det er stofflig, sirlig, sant, sanselig og sobert.