En reise – et sted – et besøk i Nils sitt atelier

Å komme inn

Å komme inn i Nils sitt atelier er litt som å komme inn i et annet rom. Et rom med andre farger, med en annet lys. Dagslyset flommer inn gjennom vinduene denne dagen, men det er enda mer lys i maleriene jeg ser rundt meg.

En reise

Nils skjenker kaffe til oss – men den blir nesten glemt og kald, for nå er bildene hovedsaken. Jeg trekkes umiddelbart mot fondbildet midt imot; det store blå – I nord II.

Bildet er inspirert av en Nord-Norge reise. Vesterålen. En reise på smale veier, opp og ned, langs hav og steile klippevegger. Stabbesteiner i veikanten, glimt av sjø, trær i forbifarten, Skreifiske, lukten av fisk, synet av den store torsken– alt dette er inntrykk som lagres i minnet. Men hva er det egentlig å se, hva er det å huske, og hvordan lagres det? Nils er opptatt av persepsjon og erindring og hvordan det kan bearbeides visuelt. Han snakker om hjerneforskningen som forteller oss at vi er preget av det vi allerede har sett, hukommelsen vår er assosiativ; dvs. vi husker det vi kan knytte til noe vi allerede kan, har sett eller vet, fra før. Minnene sorteres i hippocampus (den såkalte sjøhesten), deretter lagres de i ulike deler av hjernebarken- og siden de lagres i bruddstykker må de også huskes i bruddstykker. Slikt er Nils opptatt av.

Se oftere mot nord. Finn den ulendte stien. Gå mot vinden. Klyv berg. Skrev Rolf Jacobsen.

Billedtitlene dine gir oss noen retninger. Om å være underveis, i et landskap, glimt… Ja, her kan det være både fjell, hav og andre naturelement – men det er først og fremst et abstrahert landskap – et erindringslandskap, jeg ser. Nils fortsetter sin introspektive refleksjon med å fortelle om barndommens turer i Nordmarka, og om at, dette med å være underveis, å se gjennom bevegelse, fragmenterer tingene, og om hvordan dette danner utgangspunktet for en kunstnerisk prosess – blir ekkoet, anslaget, akkorden – begynnelsen. Men så – så tar maleriet i stor grad over, og det er på maleriets premisser det videre skjer. Ett formalt valg inspirerer til ett nytt og slik vokser arbeidsprosessen og kunstverket fram. Nils går i tett dialog med maleriet som sted – som todimensjonal flate der de maleriske virkemidlene er det essensielle - og der målet er å oppnå en visuell helhet.

Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Vinterens flammehimmel

Ja, dere fornemmer det ikke sant? Noe av det mest iøynefallende i bildene er fargene! De er ikke til å komme forbi. Jeg blir nysgjerrig på dem og spør Nils ut om hans fargebruk og om teknikken eggtempera. For dette henger uløselig sammen.

I dag er den noen, men ikke mange, som benytter den flere hundre år gamle teknikken eggtempera. En teknikk der bindemiddelet er eggeplomme. Nils forteller at han maler i en modifisert tempera der også olje inngår, dette muliggjør tykkere lag maling og lengre lagringstid for blandet farge. For her er det ikke snakk om tuber, nei her starter billedskapningsprosessen med pulveret. Nils gir meg en kort pigmenthistorie og viser meg

hyllen med alle fargekrukkene; prøyssisk blått, veroneser grønn, fransk ultramarin, cadmium rødt, manganfiolett, mørk oker.

Det er så vakkert å se disse glassene med rene, intense farger, og jeg titter bort på I Nord II igjen: Det er som om jeg opplever bildet i nytt lys av det han nettopp har fortalt meg; det er som om den håndverksmessige prosessen bak øker bildets autentiske karakter… Blånyanser med ulik kraft og tyngde spilles ut mot det rødlige – fargene blusser, men på en dempet måte. Dette fordi tempera gir en annen overflatekarakter enn for eksempel olje. Stoffligheten er mattere, tørrere, og kombinert med Nils sin palett oppstår en særegen glød og lyskraft. Noen steder pastellaktig mild, andre plasser moden og dyp. Men svart! Ikke tenk på det! Det overbeviser ikke i tempera-verdenen - lærer Nils meg denne dagen.

Nils er en utforsker fargenes uuttømmelige virkemidler: Fargeklanger, fargenyanser, fargelag, fargekontraster; som varm-kald, komplementærkontrast, lys-mørk, fargeoverlappinger, de enkelte fargenes intensitet og transparens, svak og sterk kulørthet, valørlikheter, nabofargers innvirkning, geometri og farger, farger og former og så videre.

Vi ser det i alle bildene, som f.eks. By hav morgen: Stemning av blått hav, gyllen sol over by og landskap. Sol over sinn og lerret. I et landskap: Jordens irrgrønne marker, gressgrønne åsrygger, varm olivengrønn frodighet.

Eller som her I Nord III fra triologien (serien) nordfra: Varme jordfarger kjøles ned mot lysere blått og lillagrå-brune nyanser. Det er en dempet fargeheftighet og nøye avstemt fargeklang i dette maleriet. Kanskje fremkommet ved hjelp av sjablonger og lapper som du benytter underveis i prosessen for å se hvilken vei den enkelte farges skal stemmes og temmes – plasseres og formes.

Jeg kommenterte det lyse feltet – og du fortalte meg at arbeid med tempera ikke gir rom form mange feilskjær, det tørker fort, og noen ganger synes du at det det er noe som ikke stemmer, pulsen blir for svak. Og du maler over. Eller det blir for mye av en farge, og du må vaske bort, som her. Ellers så er dødssynden i tempera å legge for tykt lag for da vil det krakelere. De ulike fargejusteringene du har gjort, står igjen både som opake, dekkende lag – og som transparente, gjennomsiktige malingslag med synlige spor av penselstrøk. Din diskusjon med mediet gir òg andre overflatekvaliteter; du fortalte meg at med din spesielle temperateknikk kan du også oppnå en viss grad av glans, noe du utnytter til å gi maleriene stofflighetsforskjeller: Subtile nyanser mellom matte, myke felt som fanger lyset og de blankere som reflekterer det. Slik skapes en særegen pust og rytmikk.

Men – apropos rytmikk – ingen farge uten skjelett. For du har et credo vet jeg: Fargen er formens sjel. Formen er fargens kropp.

Fargene er nemlig ikke i fri flyt, men holdes i tømme av komposisjonelle grep, i definerte felt. Din billedbyggerevne ses blant annet i By hav morgen – bygget opp rundt en rytmikk mellom passivt og aktivt, diagonale, horisontale og vertikale linjer, veksling mellom tynne striper, parallelle felt, kombinert med romlige kompositoriske grep som fargegradering og overlapping.

Vi ser det også i flere andre malerier; hvordan geometriens former skaper en struktur som rammer fargene inn, holder fragmenteringen i sjakk, strammer til. Et annet vesentlig kompositorisk utgangspunkt er valg av format. Nils benytter seg av den gamle

ateliertradisjonen med de såkalte franske formater – det vil si figur, landskap, marine, trekant- eller kubistformat. Format-valget; rammenes proporsjoner er vesentlig fordi det vil påvirke det videre arbeidet med billedkomposisjonen – det er så å si rammens lov.

Et sted

Vi stopper ved Solens farvel. Å være i bevegelse på reise er noe annet enn å være på ett bestemt sted– slik Nils er når han arbeider i hagen ved huset på Lista. Og det synes jeg slår inn i dette maleriet: Komposisjonen er roligere, figurasjonene mer avklaret, linjene færre. Vi ser en tuja-busk (du liker den ikke i hagen, men den grønne figuren gjorde seg godt i maleriet, synes du); den tar opp igjen den organiske grønnformen lenger inne i bildet; slik oppstår koloristiske avstandssamtaler, forbindelseslinjer og harmoni. Da jeg sto der, fikk jeg dessuten også en assosiasjon til noen strofer av Olav H. Hauges dikt Til et Nikolai Astrup-bilde; for også i ditt maleri gror det, også her er det gjentagelsen, det sykliske, det naturnære, hav, jorder, himmel, det stedbundne som finner et – moderne – uttrykk.

Akvarellene

Nils viser meg akvarell-serien han skal ha med på utstillingen. Laget som ett-sted-et-opphold-en-underveis-reise-dagbok fra et kunstneropphold på Casa Randi på Tenerife. Solstemninger, glimt av hav, sand, fjell, planter. En akvarell pr. dag. Det er fornemt, lys luft siver inn i papir og pigment. Vann og farge smelter sammen i en transparent skjørhet, flyter over, fordamper, gjør fargene dusere, svalere og gir bildene en umiddelbar, atmosfærisk vektløshet. Men det er et slektskap her – og for meg er det fargenes lys!

Tradisjonen

Jeg nevnte tradisjon: Nils er en kunnskapsrik, teoretisk skolert, praktisk erfaren maler, som gjennom sine valg av format, teknikk og formspråk, bevisst plasserer seg i en kunstakademisk maleritradisjon. Og i den kunstneriske symbiosen mellom teknikk, innhold og form bringes både fordypning og fornyelse inn.

Inspirasjoner

Vi har gått runden – og vi setter oss. Jeg spør om hans inspirasjonskilder. Ja, det er flere: Kunsthistoriens mange såkalte «vindusbilder», Matisse, Cézanne og Ludvig Karsten for å nevne noen. Samt den mindre kjente maleren fra Bornholm, Oluf Høst. Nils finner fram boken som ble avgjørende for ham tidlig i kunstnerskapet; han viser meg bilder laget av en landskapsmaler med en usedvanlig vakker fargebruk. Jeg forstår at han ble bergtatt.

Jeg tenker på disse nevnte, de som dyrket billedbyggingen og som dyrket fargen – og jeg ser meg rundt på nytt i atelieret og her i utstillingen, og jeg ser rundt meg her i utstillingen og tenker: Ja. Her i disse verkene smelter kunsthistoriens farge og linje-tradisjon sammen, malt av en lidenskapelig kolorist og en geometriens vitenskapsmann.

Å gå ut

Å gå ut i «verden» igjen etter to timers visuell og språklig samtale med Nils –det er som å gå ut i verden med et nytt og lysere blikk!

www.nilseger.no