Kjetil Finnes utstilling i Sandnes kunstforenig er den andre mønstringen av i alt tre i serien Falske minner. En mønstring som startet i 2017 med Konstruerte Minner i Skur 2 Sunderø Galleri. Siste del kommer om nye to år i Søvberget Galleri i forbindelse med Kapittel 2021, og har den foreløpige arbeidstittelen ”Di Famiglie”.

Minner har en enorm bestandighet, men, som drømmer, trives de best i mørket. De overlever tiår gjemt i vårt minnes dypeste farvann, som skipsvrak som hviler på havbunnen. Å hale dem opp i dagslys kan være farefylt, skrev den britiske forfatteren Ballard.

Og nettopp hale dem opp er det Finne har gjort i denne utstillingen. Her presenterer han minner fra en barndom, kanskje fra sin egen, men nok mer fra den såkalte imaginære familie – som forøvrig består av én konkret, navngitt person: Luisa Rasponi.

Rent umiddelbart kan bildene ligne på gamle familiefotografier, både på grunn av det ellipseformede formatet og de delvis oppstilte personene med rekvisitter, romelementer (slik vi ofte ser i riktig gamle familiefoto) – likevel er disse forskjellige. Vi ser små barn, noen unge, noen møbler (stoler, krakker, disse har jo vært med lenge i Finnes motiv-vokabular), noen leker, noen dyr, våpen – noen personer agerer, andre bare er tilstede, poserer nærmest. Den formale gjengivelsen av motivkretsen viser oss forøvrig tegningens spennvidde fra det rent lineære, den enkle streken, til den fete flaten full av valører, dybdeeffekter og et lett tåkeslør – viser oss Finnes vâre, lyriske side.

Noe foregår her i disse scenene. Men hva? Et historisk mørke, lange skygger, snev av en redsel (?), ensomhet, melankoli, uavklarte situasjoner, et glimt fra en annen verden... Noe usagt, en mur av taushet. Noe tilnærmelsesvis sant, men også en ikke-virkelighet.

For er minnene sanne? Hjerneforskningen forteller oss at utvalgte minner fra det vi opplever overleveres fra den lille dingsen hippocampus (sjøhesten), videre til langtidshukommelsen i hjernebarken og stues bort der. Minner kan bruke år på å feste, eller konsolidere seg, slik at du har dem så lenge du lever. Men, for det er imidlertid et men her, for det betyr ikke at minner forblir permanente og uendrede; hjernen snekrer nemlig videre på dem underveis og den kan både legge til og trekke fra! Så langtidsminnene er langt fra trygge der inne i hjernebarken, det lagres ingen endelig versjon der inne; hukommelsen er rekonstruktiv og plastisk – og derfor er også minner feilbarlige. De kan være falske, forsvinne ned i en avgrunn, bli til nye forestillinger, bli til noe sant fra noe som egentlig ikke var det. Og når vi spoler bakover regisserer vi, klipper og limer, endrer vi våre livsmanus, våre fortellinger og erindringer. Vi lager oss rett og slett fiksjoner.

Og kanskje (?) er disse bildene et uttrykk for akkurat dette? For hva er nå egentlig korrekt og hva er en feil, en løgn, noe som blir diktet opp i årene etter? Og nettopp denne mangelen på den fulle og hele sannhet, mangelen på entydighet, dette at bildene utstpiller seg i en ambivalens, eller et grenseland mellom sannhet og fantasi, er det som stimulerer til våre fortolkninger, det som aktiverer våre blikk, er det som fører oss inn en samtale med disse bildene, det som kanskje utfordrer bruddstykker i egne langtidshukommelser. Det som får oss til å gjenkjenne, assosiere, dikte sant av usant - og usant av sant. Rett og slett Rekonstruere.

Norsk Kunstnerleksikon: Kjetil Finne