Anne Kampmann stiller nå ut i Sandnes kunstforening. Det er ikke første gangen hun gjester regionen, hun har tidligere blant annet laget utsmykning til Kampen kirke i Stavanger og Stavanger universitetssykehus. Anne Kampmann har siden sin debut i 1982 hatt en rekke utstillinger i inn – og utland, og er innkjøpt av flere offentlige samlinger, deriblant Nasjonalgalleriet; nå Nasjonalmuseet. Anne er dansk, men har bodd en flere tiår i Norge.

Anne Kampmann representerer noe helt unikt i norsk kunstverden med en helt egen penselføring og motivverden. Som er bare hennes. Hvorfor synes mange det?

Fordi det hun skildrer er drømmeaktig – som om det skjer i «et annat liv», eller Et sted uten tid, som er tittelen på et av hennes malerier.

Fordi hennes billedverden er dypt personlig: Dette er kunstnerens egne tanker, følelser, uttrykk, bekymringer, gleder. Hun gjenbruker ikke.

Fordi hennes bilder er fulle av eventyrlige fabelvesener: En svært laaaang fugl, en hund som folder labbe-armene, et hestelignende muldyr, stripete zebrahundløve, støvbærerpike … De lever sine egne liv på sine egne flater av umbra, oker, brent sienna, glødende guloransje.

Fordi bildene er fulle av hemmelige gåter og fortellinger - som skal bli til.

Fordi hun er nær sine figurer – vi merker hennes store omsorg for dem.

Fordi Anne Kampmann har bevart barndommens blikk – hun viser oss barnets inderlige innlevelse i sine omgivelser. Barns inderlige gjenkjennelse i, og barns inderlige ømhet for, dyrene; kosedyr, ville dyr, tamme dyr, fantasidyr, mytiske dyr, alle slags dyr.

Fordi hun viser oss - og minner oss på - det varme fellesskapet vi har hatt, kan ha og burde ha med våre medskapninger, dyrene.

Fordi hun er tett på naturen – det opprinnelige. Vårt felles opphav. Våre felles livsbetingelser. Vår felles sjel. Vårt skjebnefellesskap. For muler, snuter, nebb og neser; vi er alle en del av det samme. En del av det universelle, umistelige og udelelige.

Fordi hun også bærer på en stor sorg; en sorg over tapt fellesskap - tapt samhørighet mellom dyr og mennesker, mellom natur, dyr og mennesker. En sorg over tapet av ville dyr, frisk luft, jordas grønne lunger. Hvorfor gjør menneskene dette?

Fordi hun skildrer sine figurer uten å ta i bruk naturalistiske formler; de er ikke som hun selv sier «zoologiske», kunstneren søker heller mot det arketypiske, det allmenne, tidløse. Det opprinnelige. Mytiske. Det uttrykksfulle, ekspressive.

Fordi det lukter, jord, det lukter sol, det lukter høst og blå stjernenatt. Det lukter olje, jord- og ørken (farger) og det lukter materie. Det lukter flis og det lukter bark og spon og skog og svart sverte mot hvitt papir.

Fordi: Skogen er viktig for Anne Kampmann, og «det är synd om dom människorna», som inte har upplevt skogens ljus, mystik, färger, ljud og doft.

Fordi Anne Kampmanns kunst bærer i seg en melankoli, en stillhet og en poesi som berører. Som får oss til å stille eksistensielle spørsmål: Hva bruker vi våre dager på jorden til? Er våre dager viktigere enn rådyrets? Er våre raske skritt bedre enn elgen sitt langsomme tråkk gjennom skogen? Er våre opplevelser større enn dyrene sine?

www.annekampmann.no